Når jeg etter en lang dag endelig er klar til å legge hodet på puta slår en tanke seg ned i hodet mitt, og jeg har jo lært etterhvert at da er det ingen vits i å prøve å sove. Tanken må ut av hodet, eller i alle fall behandles på en eller annen måte først. Jeg har funnet ut at det å skrive den ned hjelper.
I går kveld dukket det opp en sånn tanke. Jeg vet ikke hvor den kom fra, men der var den:
Hva er det som gjør at enkelte mennesker er så mye flinkere til å fortelle historier enn andre?
Jeg er ikke særlig flink til dette med historier. Jeg glemmer poenget midt i historien, slik at jeg må finne på et nytt (som aldri fungerer), eller jeg hadde kanskje ikke noe poeng til å begynne med, så det hele bare koker ut i mumling. Jeg overdriver ikke nok til at det blir underholdende, eller jeg overdriver for mye og det hele blir bare teit. Kanskje jeg begynner å le midt i det hele, rett og slett fordi at alle ser på meg og venter på poenget, som aldri kommer, fordi det ikke var der? Ikke vet jeg.
Det fører uansett til litt tomme blikk hos tilhørerene som kjapt går videre til nye samtaletema etter jeg gir opp. :)
Noen mennesker har bare denne innebygde evnen til å fortelle historier på en god måte. De blir gjerne situasjonen eller festens midtpunkt med tilhørere som ler, kjenner seg igjen, humrer eller prøver å overgå med sine egne, gjerne dårlig fortalte historier (les; en som meg, som overdriver for mye).
Dette gjelder ikke bare de som forteller, men også de som skriver. Noen forfattere har bare en egen evne til å sette sammen ord på en slik måte at de flyr avgårde og tegner nydelige bilder i hodene til andre mennesker.
Om jeg bare kunne lære å høre mer og prate mindre.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar