Ting en stadig får høre.

I samtale med nye mennesker så er det enkelte spørsmål som gjentar seg. Det varierer selvsagt ut fra hvem en er, men hvis jeg bruker meg selv som eksempel så kan jeg forutse i hvertfall to eller tre av de første spørsmålene et nytt menneske vil stille i løpet av en samtale.

Det er ett av disse som vil bli fremlagt her i dag...

En presenterer seg selvsagt først, snakker litt om situasjonen en er i, hvordan en kom dit, hva en har gjort før, været osv osv. Dere vet disse helt vanlige "small talk - samtalene" som vi alle er så glade i. Ja, ja de får verden til å gå rundt. Det er en del av slik vi MÅ være hvis vi skal kunne omgås nye mennesker uten altfor store problemer.

Men litt inn i samtalen så vil jeg oppleve at samtalepartneren stopper opp, ser på meg, rynker brynene, skakker på hodet - for så å avbryte meg midt i en setning (ja, for det må de hvis de noen gang skal få sagt noe i mitt selskap) og spør: Hvor er du eeeegentlig fra???!

Ja, for vi nordmenn er veldig opptatt av å plassere folk i regioner - Vestlending / Nordlending / Østlending / Trønder osv osv. Dette har vi lært på skolen at vi kan gjøre ved hjelp av å analysere hvordan andre mennesker snakker.

Og jeg har like store problemer med å svare hver gang. Det er ikke det at jeg ikke vet hvor jeg er fra, men det tar litt tid å forklare slik at de faktisk får svar på det de Eeeeegentlig spør om. For det de lurer på er hvordan jeg fikk så rar dialekt.

Det som er sakens kjerne er at jeg ikke er så flink å holde meg til en dialekt. Jeg er lettpåvirkelig. Jeg vil assimilere. Jeg vil til en viss grad følge flokken. Dette har noen forsket på nemlig. At de som er flinke til å holde på sin egen dialekt, selv etter å ha flyttet og bodd det meste av sitt liv i en annen del av Norge, de er individualister, mennesker som vil skille seg ut og være seg selv.

Jeg er ikke sånn, tydeligvis. Jeg har tatt til meg de dialektene som blir snakket rundt meg, tilpasset de til mitt eget språk, festet meg med noen ord, noen vendinger, noen bokstaver osv osv. Jeg har så tatt litt fra alle de stedene jeg har bodd og blandet det hele sammen til en eneste smørje. Min helt egne dialekt, med innslag fra allverdens påvirkninger.

Jeg kan også skifte fra den ene til den andre, alt etter hvem jeg snakker med. Det er selvsagt da bare at de ordene, vendingene og tonefallene som blir brukt mot meg blir sendt i retur. Uten at dette er noe bevisst valg fra min side. Det hele skjer helt automatisk. Jeg krysser stadig fingrene for at mennesker jeg snakker med ikke skal tro at jeg hermer!

Men hva er det som gjør dette? Hvorfor er vi så opptatt av hvor folk kommer fra? Hvorfor er det så viktig hvordan mennesker snakker? Så viktig at barna mobber hverandre på skolen hvis noen snakker annerledes? Så viktig at voksne mennesker kan si rett ut at de ikke liker en person på grunn av dialekten deres? At Bondevik skal dømmes fordi han knoter?

Ja, ikke vet jeg....

Har du noen sånne spørmål eller tema som alltid dukker opp?