Innimellom.... (syteadvarsel!)

Innimellom føler en seg litt presset, litt ubekvem, litt oppgitt, veldig, veldig stresset og ubrukelig. Det er godt mulig at menn har det slik også, men jeg er et produkt av mitt samfunn og har lyst til å si at dette er noe som treffer jenter/damer oftere enn det gjør menn. Vi er liksom litt mer harde mot oss selv. Forventer mye av andre, men kanskje litt vel mye av oss selv også?

Jeg trodde egentlig ikke at jeg var så hardt angrepet av dette syndromet. Jeg har ved lignende anledninger klart å trekke på skuldrene, si til meg selv "Sånn gikk det!", og faktisk ment og følt det. Altså ikke bare sånn på utsiden, men helt inn i ryggmargen. Det har vært fint.  

I nær fortid hadde jeg en slik dag som jeg beskrev øverst. Når dagen var over så hadde jeg sikkert gjort en ok jobb, jeg "vet" jeg har gjort det jeg kan, men allikevel ikke slik jeg gjerne ville ha gjort det hvis jeg fikk bestemme helt selv. Det er bare det at en ikke alltid har kontroll over sine omgivelser og når en blir stresset og sliten så glemmer en ting og gjør ting en ikke hadde planlagt. Og jeg har ikke helt klart å trekke på skuldrene enda....

Og så er da spørsmålet.... hva gjør en for å komme seg på topp igjen? For en er jo gjerne litt plaget av dette "nederlaget" en stund. Det hjelper selvsagt litt med snille mennesker som forteller er at det ikke er så galt som en vil ha det til, det ikke var noen katastrofe og dette er jo slikt som en vet med den rasjonelle delen av hjernen også. Men det hjelper bare litt. En må selv gjøre noe.

En må puste, ta en pause og så på en eller annen måte skaffe seg et skikkelig boostøyeblikk. En må mestre noe, ha suksess på ett eller annet plan og føle at en har gjort opp. Legge en vekt på plusskåla kan en si. Sånn at det hele nærmer seg balanse igjen.

Så i dag har jeg laget grove rundstykker med solsikkefrø. Det trengs nok noen suksesser til for gleden over bakesuksess ble trukket ned av uuuuurkjedelig pensum. To be continued...